Lys i tunnelen?

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men det har skjedd mye de siste ukene.
Å bytte antidepressiva høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det kreves lang tid og ubehageligheter der etter.
Flere ganger har jeg virkelig blitt banket ned på jorden, og kjent på hvordan det er å få tusen følelser om hverandre. Vonde følelser. Mørkt. Konstant regnvær, selv om solen skinner ute. Som om mitt eget hode er ute etter meg, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Så hva gjør jeg?
Leser, ser film, hører på musikk, holder meg i aktivitet - alt for å motarbeide det som skjer i kroppen. Det er ingen vidunderkur, men i nød spiser fanden fluer.
I går og i dag har jeg for første gang på lenge kjent litt sol inni meg. Jeg vet ikke om det er starten på det jeg lengter etter, nemlig å få mitt gamle meg tilbake. Jeg er redd for å våge, redd for å bli skuffet - men jeg klamrer meg fast til alt som er verdt noe. I hvert fall for meg.
Troen kan jeg ikke miste, for det blir bra til slutt. Såpass må jeg stole på legene rundt meg, selv om det har vært helt for jævlig.
Har mange ganger lurt på hvorfor dette skjer akkurat meg, livet mitt ligger til rette for å ha det bra. Men, jeg har skjønt at depresjon kan ramme hvem som helst. Flere av de jeg har snakket med som går igjennom det samme - sitter igjen med samme spørsmål. Av den grunn har jeg gitt opp å søke etter årsaken, den må jeg godta at er irrelevant - og ikke-eksisterende. Fordi det er uløselig.
Hvem som helst... Jeg bare nevner det.