Vinteren 17/18 har vært tung. Jeg skal ikke belære noen om depresjon, det er det mange som vet hva er. Den utvikler seg og vises individuelt, og det finnes mange felles trekk. Det er selvfølgelig grader av sykdommen, og jeg sammenlikner livet med en rett linje. Det går opp og ned hos alle, men ved depresjon vil det holde seg i nedre område.
Insomnia, problemer med matlyst, alt ser svart ut - og alt føles mørkt. Mange velger å ta avstand fra sine nærmeste, fordi et enkelt spørsmål som "Hvordan går det" kan være en stor utfordring å svare på. Samtidig er det under en depresjon man virkelig trenger venner og familie.
En enkel utfordring kan være vanskelig å utføre, for konsentrasjonen velger egne veier.
Jeg får mange ganger følelsen av å være i en boble, distansert fra hele verden. Blir tom, vet ikke hva jeg skal si.
I natt stilte vi klokken, og litt lengre kvelder - det gleder meg inderlig.
Ser frem til vår og sommer - det får kurven min langt opp mot den rette streken igjen - det vil jeg tro at gjelder mange.
Take care.
