Opp og ned

En uke i Barcelona var nydelig. Nye vegger, nye folk, piña til kvelds, champagnelunsj, deilige gåturer i solen, og en annen kultur og mat. Alle disse tingene appellerer til meg, jeg trives virkelig utenfor Norden.
Det behøver ikke å være så langt dit man reiser, det er bare forandringen som gjør godt.
Å komme hjem igjen, blir fort nedtur. Gamle rutiner vs timeplansløse dager. Det gjør litt vondt en stund, men så går det sakte men sikkert over.
Rutiner er undervurdert, egentlig.
I hvertfall når en sliter med depresjon.
      Denne helgen har jeg tilbrakt med min nærmeste familie, som er det beste jeg vet. Jeg har alltid hatt det bra sammen med dem. Helt fra jeg var liten har jeg aldri manglet hverken støtte eller omsorg hjemmefra.
Alt ligger egentlig til rette for at jeg skal ha det bra, og det hjelper meg mye - bare ikke nok. Hodet mitt er i krig med seg selv. En sykdom jeg ikke unner noen. Ingen.
Det evige mørket som svever i ubevisstheten, tankene om å ha gjort noe galt - evig dårlig samvittighet. Nærtagen. Den minste ting kan gjøre vondt. Psykisk.
På det aller verste kan jeg glede meg til å legge meg om kvelden, helt fra jeg står opp. Bare for å få fred mens jeg sover.
Det kan høres rart ut, men virkeligheten er sånn. I hvert fall for meg.

Egenerfart depresjon

Depresjon utvikler seg like individuelt som vi er mennesker på jord, så jeg kan bare dele hvordan det har påvirket meg.

Det jeg opplever som verst, er trangen til å holde meg hjemme. Jeg orker ikke å være sosial av ulike grunner. Når noen påpeker og spør om noe er galt, så er det vanskelig å svare. Hva skal jeg si? Hva er relevant? Er det normalt å dele følelsene for andre? (grunnen er at jeg vet hvor "dumme" tankene er innimellom).
Dessuten blir jeg ukonsentrert, og sliter med å både følge med i samtaler - og huske de etterpå. Taleforstyrrelser kan ubevisst også forekomme.
Selv om jeg anser meg selv for å ha et middels ordforråd, så hemmes det. Det går i gjentakelsesord, som er en ubevisst forsvarsmekanikk. Jo mindre jeg sier, jo enklere er det å trekke seg tilbake. De aller nærmeste overser jeg først, for da blir det ikke så grusomt når noe skjer med dem. Det har jeg følt på mange ganger.
Snakk om vridd tankegang?
Selv om jeg er klar over det, i lyspunkter, så gjentar det seg senere.

Alle tankene som forteller hvor ubrukelig du er, har jeg også kjent på. Ingenting jeg gjør er bra nok - i mine egne øyne. Det kan henge sammen med at energinivået blir lik null, og ALT er et ork. Tankene og kroppen er helt andre steder enn dit jeg styrer dem. I hodet mitt.
Alt sitter i hodet.
Nå har jeg en bedre periode og klarer å sette ord på ting, men jeg er klar over at jeg kan havne nærmere bunnen igjen. Jeg bare håper at jeg klarer å forberede meg nok til å takle ting på en annen måte. For det går an å forandre seg.
Heldigvis har jeg en særs omsorgsfull fastlege, og Drammen kommune har hjulpet meg mer enn jeg kunne drømme om. Det tok tid, men den som venter på noe godt..

Denne sommeren blir fin, har jeg bestemt. Og jeg skal bruke tiden på de som betyr mest for meg - i realiteten henger de nemlig sammen.

Lys i tunnelen?

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men det har skjedd mye de siste ukene.
Å bytte antidepressiva høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det kreves lang tid og ubehageligheter der etter.
Flere ganger har jeg virkelig blitt banket ned på jorden, og kjent på hvordan det er å få tusen følelser om hverandre. Vonde følelser. Mørkt. Konstant regnvær, selv om solen skinner ute. Som om mitt eget hode er ute etter meg, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Så hva gjør jeg?
Leser, ser film, hører på musikk, holder meg i aktivitet - alt for å motarbeide det som skjer i kroppen. Det er ingen vidunderkur, men i nød spiser fanden fluer.
I går og i dag har jeg for første gang på lenge kjent litt sol inni meg. Jeg vet ikke om det er starten på det jeg lengter etter, nemlig å få mitt gamle meg tilbake. Jeg er redd for å våge, redd for å bli skuffet - men jeg klamrer meg fast til alt som er verdt noe. I hvert fall for meg.
Troen kan jeg ikke miste, for det blir bra til slutt. Såpass må jeg stole på legene rundt meg, selv om det har vært helt for jævlig.
Har mange ganger lurt på hvorfor dette skjer akkurat meg, livet mitt ligger til rette for å ha det bra. Men, jeg har skjønt at depresjon kan ramme hvem som helst. Flere av de jeg har snakket med som går igjennom det samme - sitter igjen med samme spørsmål. Av den grunn har jeg gitt opp å søke etter årsaken, den må jeg godta at er irrelevant - og ikke-eksisterende. Fordi det er uløselig.
Hvem som helst... Jeg bare nevner det.