En uke i Barcelona var nydelig. Nye vegger, nye folk, piña til kvelds, champagnelunsj, deilige gåturer i solen, og en annen kultur og mat. Alle disse tingene appellerer til meg, jeg trives virkelig utenfor Norden.
Det behøver ikke å være så langt dit man reiser, det er bare forandringen som gjør godt.
Å komme hjem igjen, blir fort nedtur. Gamle rutiner vs timeplansløse dager. Det gjør litt vondt en stund, men så går det sakte men sikkert over.
Rutiner er undervurdert, egentlig.
I hvertfall når en sliter med depresjon.
Denne helgen har jeg tilbrakt med min nærmeste familie, som er det beste jeg vet. Jeg har alltid hatt det bra sammen med dem. Helt fra jeg var liten har jeg aldri manglet hverken støtte eller omsorg hjemmefra.
Alt ligger egentlig til rette for at jeg skal ha det bra, og det hjelper meg mye - bare ikke nok. Hodet mitt er i krig med seg selv. En sykdom jeg ikke unner noen. Ingen.
Det evige mørket som svever i ubevisstheten, tankene om å ha gjort noe galt - evig dårlig samvittighet. Nærtagen. Den minste ting kan gjøre vondt. Psykisk.
På det aller verste kan jeg glede meg til å legge meg om kvelden, helt fra jeg står opp. Bare for å få fred mens jeg sover.
Det kan høres rart ut, men virkeligheten er sånn. I hvert fall for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar