Egenerfart depresjon

Depresjon utvikler seg like individuelt som vi er mennesker på jord, så jeg kan bare dele hvordan det har påvirket meg.

Det jeg opplever som verst, er trangen til å holde meg hjemme. Jeg orker ikke å være sosial av ulike grunner. Når noen påpeker og spør om noe er galt, så er det vanskelig å svare. Hva skal jeg si? Hva er relevant? Er det normalt å dele følelsene for andre? (grunnen er at jeg vet hvor "dumme" tankene er innimellom).
Dessuten blir jeg ukonsentrert, og sliter med å både følge med i samtaler - og huske de etterpå. Taleforstyrrelser kan ubevisst også forekomme.
Selv om jeg anser meg selv for å ha et middels ordforråd, så hemmes det. Det går i gjentakelsesord, som er en ubevisst forsvarsmekanikk. Jo mindre jeg sier, jo enklere er det å trekke seg tilbake. De aller nærmeste overser jeg først, for da blir det ikke så grusomt når noe skjer med dem. Det har jeg følt på mange ganger.
Snakk om vridd tankegang?
Selv om jeg er klar over det, i lyspunkter, så gjentar det seg senere.

Alle tankene som forteller hvor ubrukelig du er, har jeg også kjent på. Ingenting jeg gjør er bra nok - i mine egne øyne. Det kan henge sammen med at energinivået blir lik null, og ALT er et ork. Tankene og kroppen er helt andre steder enn dit jeg styrer dem. I hodet mitt.
Alt sitter i hodet.
Nå har jeg en bedre periode og klarer å sette ord på ting, men jeg er klar over at jeg kan havne nærmere bunnen igjen. Jeg bare håper at jeg klarer å forberede meg nok til å takle ting på en annen måte. For det går an å forandre seg.
Heldigvis har jeg en særs omsorgsfull fastlege, og Drammen kommune har hjulpet meg mer enn jeg kunne drømme om. Det tok tid, men den som venter på noe godt..

Denne sommeren blir fin, har jeg bestemt. Og jeg skal bruke tiden på de som betyr mest for meg - i realiteten henger de nemlig sammen.