Hva har jeg gjort?

Det er mange faser gjennom en depresjon. Alt fra rene mørke tanker til uspesifikk angst - og det jeg opplever for tiden er skyldfølelse. Dårlig samvittighet fra morgen til kveld. Tenker på hva jeg har gjort tidligere i livet, redd for å krenke noen, rett og slett dårlig samvittighet for alt.
Jeg tror ikke jeg har vært så slem gjennom livet, men det føles sånn. Så klart har jeg gjort mine feil, men hva får jeg gjort?
Jeg har ødelagt ene ankelen og er bundet til krykker en stund. Jeg trenger hjelp med praktiske ting innimellom, og jeg får dårlig samvittighet. Har jeg fortjent den hjelpen?
Dette er fryktelig slitsomt. Dårlig samvittighet for at jeg er til.

Det skal dog ikke knekke meg, jeg gjør det jeg kan og må for å komme videre - selv om det føles uløselig. Det er ikke tabu for meg å si at jeg får hjelp av psykolog. De er der for å hjelpe. Kjemien mellom meg og psykologen er der, og det er utrolig viktig. Det er aldri lett å brette ut livet sitt, men det vil til slutt gå i riktig retning. Det må jeg ha troen på.
Heldigvis er det snart sommer og sol. Da skal jeg suge til meg solstrålene og prøve å tenke rasjonelt. Prøve å ha det bra. Nemlig.

K.

Min jul

Julen har vært innholdsrik. Jeg har en familie og kjæreste som gjorde alt de kunne for at jeg skulle få en fin jul og nyttår.

Jeg er evig takknemlig, ser nemlig ikke på det som noen selvfølge. 

Depresjon i høytider er ganske så vondt. 

Alle er glade, men ikke jeg? Tanker vrir seg i hodet som om det er noen der som er viet til å jobbe mot meg. Mørkt er det. 

Tårene sitter løst, men jeg kan som sagt bare være meg selv meg sammen med familien - og få mange klemmer.

I romjulen fikk vi besøk av to venner som bor i England. De feiret nyttår sammen med Gjermund, broren min og meg. Det var kjempehyggelig med besøk. Finne på ting, gå ut og spise, drikke litt sprudler - det hjelper veldig på humøret. Holde seg i aktivitet og distrahere tankene. 

Erik og Diana ❤ 

Etter at besøket hadde dratt innstilte jeg meg selv, og tar en dag av gangen. Det blir lysere tider, og det fokuserer jeg på.

Jeg må takke Gjermund ekstra for å være verdens beste kjæreste. Han gjør alt for at jeg skal ha det bra. Og mere til. Han inspirerer meg, og sørger for at jeg kommer meg opp og ut. 

NÅ er det nytt år, og jeg skal bli glad igjen. 

K.

Opp og ned

En uke i Barcelona var nydelig. Nye vegger, nye folk, piña til kvelds, champagnelunsj, deilige gåturer i solen, og en annen kultur og mat. Alle disse tingene appellerer til meg, jeg trives virkelig utenfor Norden.
Det behøver ikke å være så langt dit man reiser, det er bare forandringen som gjør godt.
Å komme hjem igjen, blir fort nedtur. Gamle rutiner vs timeplansløse dager. Det gjør litt vondt en stund, men så går det sakte men sikkert over.
Rutiner er undervurdert, egentlig.
I hvertfall når en sliter med depresjon.
      Denne helgen har jeg tilbrakt med min nærmeste familie, som er det beste jeg vet. Jeg har alltid hatt det bra sammen med dem. Helt fra jeg var liten har jeg aldri manglet hverken støtte eller omsorg hjemmefra.
Alt ligger egentlig til rette for at jeg skal ha det bra, og det hjelper meg mye - bare ikke nok. Hodet mitt er i krig med seg selv. En sykdom jeg ikke unner noen. Ingen.
Det evige mørket som svever i ubevisstheten, tankene om å ha gjort noe galt - evig dårlig samvittighet. Nærtagen. Den minste ting kan gjøre vondt. Psykisk.
På det aller verste kan jeg glede meg til å legge meg om kvelden, helt fra jeg står opp. Bare for å få fred mens jeg sover.
Det kan høres rart ut, men virkeligheten er sånn. I hvert fall for meg.

Egenerfart depresjon

Depresjon utvikler seg like individuelt som vi er mennesker på jord, så jeg kan bare dele hvordan det har påvirket meg.

Det jeg opplever som verst, er trangen til å holde meg hjemme. Jeg orker ikke å være sosial av ulike grunner. Når noen påpeker og spør om noe er galt, så er det vanskelig å svare. Hva skal jeg si? Hva er relevant? Er det normalt å dele følelsene for andre? (grunnen er at jeg vet hvor "dumme" tankene er innimellom).
Dessuten blir jeg ukonsentrert, og sliter med å både følge med i samtaler - og huske de etterpå. Taleforstyrrelser kan ubevisst også forekomme.
Selv om jeg anser meg selv for å ha et middels ordforråd, så hemmes det. Det går i gjentakelsesord, som er en ubevisst forsvarsmekanikk. Jo mindre jeg sier, jo enklere er det å trekke seg tilbake. De aller nærmeste overser jeg først, for da blir det ikke så grusomt når noe skjer med dem. Det har jeg følt på mange ganger.
Snakk om vridd tankegang?
Selv om jeg er klar over det, i lyspunkter, så gjentar det seg senere.

Alle tankene som forteller hvor ubrukelig du er, har jeg også kjent på. Ingenting jeg gjør er bra nok - i mine egne øyne. Det kan henge sammen med at energinivået blir lik null, og ALT er et ork. Tankene og kroppen er helt andre steder enn dit jeg styrer dem. I hodet mitt.
Alt sitter i hodet.
Nå har jeg en bedre periode og klarer å sette ord på ting, men jeg er klar over at jeg kan havne nærmere bunnen igjen. Jeg bare håper at jeg klarer å forberede meg nok til å takle ting på en annen måte. For det går an å forandre seg.
Heldigvis har jeg en særs omsorgsfull fastlege, og Drammen kommune har hjulpet meg mer enn jeg kunne drømme om. Det tok tid, men den som venter på noe godt..

Denne sommeren blir fin, har jeg bestemt. Og jeg skal bruke tiden på de som betyr mest for meg - i realiteten henger de nemlig sammen.

Lys i tunnelen?

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men det har skjedd mye de siste ukene.
Å bytte antidepressiva høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det kreves lang tid og ubehageligheter der etter.
Flere ganger har jeg virkelig blitt banket ned på jorden, og kjent på hvordan det er å få tusen følelser om hverandre. Vonde følelser. Mørkt. Konstant regnvær, selv om solen skinner ute. Som om mitt eget hode er ute etter meg, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Så hva gjør jeg?
Leser, ser film, hører på musikk, holder meg i aktivitet - alt for å motarbeide det som skjer i kroppen. Det er ingen vidunderkur, men i nød spiser fanden fluer.
I går og i dag har jeg for første gang på lenge kjent litt sol inni meg. Jeg vet ikke om det er starten på det jeg lengter etter, nemlig å få mitt gamle meg tilbake. Jeg er redd for å våge, redd for å bli skuffet - men jeg klamrer meg fast til alt som er verdt noe. I hvert fall for meg.
Troen kan jeg ikke miste, for det blir bra til slutt. Såpass må jeg stole på legene rundt meg, selv om det har vært helt for jævlig.
Har mange ganger lurt på hvorfor dette skjer akkurat meg, livet mitt ligger til rette for å ha det bra. Men, jeg har skjønt at depresjon kan ramme hvem som helst. Flere av de jeg har snakket med som går igjennom det samme - sitter igjen med samme spørsmål. Av den grunn har jeg gitt opp å søke etter årsaken, den må jeg godta at er irrelevant - og ikke-eksisterende. Fordi det er uløselig.
Hvem som helst... Jeg bare nevner det.

10 råd som hjelper ved depresjon.

Jeg skal ikke skryte av at jeg alltid overholder alt dette selv, men det finnes noen gode råd som kan hjelpe litt.

1. Søvn. Faste leggetider, og stå opp sammen med solen. 

2. Mat. Regelmessig måltider, ikke hopp over noen. 

3. Sosialisering. Det er veldig lett for at det hoper seg opp med mørke tanker, hvis du sitter mye alene. 

4. Trening/aktivitet. Tren eller mosjoner litt hver dag. Vekttrening er fint for å få ut frustrasjon - og trening får deg til å føle deg bedre etterpå. 

5. Tillat deg selv tankepauser. Feks. det neste kvarteret, så skal du bare tenke på ting som gjør deg glad/gladere. 

Det kan ta litt tid å få til pausen, men det vil bli enklere etter hvert.

6. Snakk. Vær åpen ovenfor de du stoler på. Det kan være vanskelig for dem å vite hvorfor du oppfører deg litt annerledes og tilbaketrukket - i perioder. 

7. Forsøk å ha noe å se frem til. Hva er individuelt, og tid spiller ingen rolle. Enda en fin ting å fantasere om. 

8. Les. Gjerne faglitteratur som interesserer deg. Eller drøm deg bort i en roman (det klarer ikke jeg). 

9. Ha en stil hjemme som tiltaler deg, så utelukker du i hvert fall en annen viktig komponent. .

10. Ta på deg klær/sminke som gjør at du føler deg noe mere vel. Hver dag, uansett planer.

Håper inderlig at noe av dette vil kunne hjelpe noen. For spm.: skriv til karina.elden@gmail.com.

Husk at du er verdifull!

Vinter og vår

Vinteren 17/18 har vært tung. Jeg skal ikke belære noen om depresjon, det er det mange som vet hva er. Den utvikler seg og vises individuelt, og det finnes mange felles trekk. Det er selvfølgelig grader av sykdommen, og jeg sammenlikner livet med en rett linje. Det går opp og ned hos alle, men ved depresjon vil det holde seg i nedre område.
Insomnia, problemer med matlyst, alt ser svart ut - og alt føles mørkt. Mange velger å ta avstand fra sine nærmeste, fordi et enkelt spørsmål som "Hvordan går det" kan være en stor utfordring å svare på. Samtidig er det under en depresjon man virkelig trenger venner og familie.
En enkel utfordring kan være vanskelig å utføre, for konsentrasjonen velger egne veier.
Jeg får mange ganger følelsen av å være i en boble, distansert fra hele verden. Blir tom, vet ikke hva jeg skal si.
I natt stilte vi klokken, og litt lengre kvelder - det gleder meg inderlig.
Ser frem til vår og sommer - det får kurven min langt opp mot den rette streken igjen - det vil jeg tro at gjelder mange.


Take care.